Er det noen flere enn meg som noensinne på rammeste alvor har lurt på om en selv faktisk er alvorlig psykisk syk? At det rett og slett er noe galt med en selv??
Kanskje jeg er den eneste..? Ikke vet jeg.. men jeg er iallefall i den situasjonen nå. Noe er galt med meg. og egentlig skulle jeg sikkert vært hentet av menn i hvite frakker for lenge siden, og blitt bastet og bundet til en sykeseng eller noe slikt.

Ja, dette skrives med et snev av galgenhumor..men alvoret ligger like fullt bak ordene.

Dette er tanker jeg har tenkt mange ganger, og nesten hele mitt liv. Jeg føler meg litt som en Yin yang.. Perfekt på utsiden, men kaos på innsiden. men uheldigvis, så siger kaos-kreftene ut gjennom sømmene i det perfekte ytret.. og skaper problmer og negative konsekvenser.
Blant annet har jeg problemer med impuls styring, grenser, respekt, tålmodighet, kjedsomhet… jeg har vanskeligheter med å konsentrere meg, fokusere, gjennomføre og struktur. og det er så slitsomt!