Siden jeg startet å skrive litt i denne bloggen, så har det vært mye negativt. For meg så har det fungert litt som en anonym utblåsning av usammenhengende, vonde tanker. Du vet, de «gale» tankene man ikke forteller til noen. ikke engang de nærmeste. Og hvorvidt mine tanker skulle interessere noen, det vet jeg ikke.. Men det hjelper i blant å skrive det ned.

Leste igjennom noen av mine egne poster nettopp. Og det kan jo nesten virke som jeg er en stakkarslig, deprimert, dysfunksjonell person. Jeg FØLER meg veldig ofte slik. men i hverdagen så fungerer det jo tilsynelatende bra. De fleste ville vel aldri drømt om hva jeg går og tenker inni meg. Det er vel heller slik at mange skulle ønske de hadde mitt liv. Utseendet er bra, jeg kan få den mann jeg vil, interessant, spennende og godt betalt jobb. Vel HADDE det. Nå pga omstrukturering så er jeg på utkikk etter ny. Men har ikke problemer med å få stillinger. Spørsmålet er hvilken jobb jeg ønsker å ta. jeg reiser mye. Omgåes kjente og spennende mennesker.. har gode venner.. osv osv.

Men allikevel føler jeg meg så jævla ensom. Og som jeg har skrevet tidligere «gal». Selv om alt ligger til rette for at jeg skulle hatt et fantastisk liv, så er jeg allikevel tom, likegyldig, ensom, forvirret, tidvis deprimert.. Hadde jeg sett megselv utenifra, så tror jeg jeg ville ha påpekt flere ting jeg kunne gjort selv for å komme meg ut av den situsjonen. Endret på alt det som gjør meg ulykkelig. Det er ikke det at jeg ikke vet hva som plager meg og trykker meg ned. problemet er at jeg ikke KLARER å gjøre noe med det. jeg finner ikke energien. Klarer ikke fokusere. Klarer ikke konsentrere meg. jeg har vanskeligheter med å gjøre noe. gjøre NOE SOM HELST. Selv de hverdagslige tingene, som er en selvfølge. jeg føler meg som kaos. Og alt i livet mitt føles som kaos, samme hva slags «perfekt» yte omverdenen ser.

Sannheten er at jeg føler jeg faller sammen. jeg klarer ikke håndtere meg selv, eller mitt eget liv. Selv å sette på en klesvask føles vanskelig og tungt. Det er vanskelig å ta en dusj, pusse tennene, kle på seg klær.. Det eneste jeg vil er å ligge i sengen og sove. Klarer ikke aktivere meg. Klarer ikke fått gjort de viktige tingene engang. Som papirer som må leveres. Åpne post osv.

Når jeg først er sosial er det et skuespill. Og etterpå er jeg bare helt TAPPET. Og jeg lager bare problemer for megselv ved å være så apatisk. Problemer som trykker meg enda lengre ned igjen. Legen har henvist meg til psykolog. men jeg har ikke engang klart å ta meg sammen nok til å ringe å bestille time..

Hva hjelper det om alt det overfladiske er og kan bli så bra, når man føler seg slik innvendig? jeg føler meg DØD. Som en zoombie. Jeg er en skygge av meg selv. Knapt nok det. Jeg er ikke den jeg vil og ønsker å være. Kjenner ikke meg selv.