God morgen Blondies, og alle andre..

Nå har jeg ligget og vridd og vendt på meg i hele natt med hodet fullt av tanker uten å få sovet ett eneste minutt. Så nå gir jeg opp. Får heller legge meg nedpå når trøttheten overtar. Heller skrive litt om det som surrer i hodet, kanskje det hjelper. Derav den fancy tittelen «selvhjelps-blogging», for det er vel det man kan kalle det.

Før jeg la meg for å prøve å sove, skrev jeg en liste over en del av det som plager meg. Og tanken var å gå igjennom hvert av de punktene, og utrede det for meg selv (og de som ev. leser).

Hadde vært interessant med tilbakemeldinger på det som foregår i min crazye verden. kan jo ikke nekte for at jeg ofte lurer på om jeg er alene om å tenke, føle og ha det slik som jeg har det? Om noen kjenner seg igjen? Om noen har tips, råd og meninger? Om det er til hjelp eller inspirasjon for noen andre?

Så legg gjerne igjen en kommentar til meg. Samme hva det skulle være.

Jeg skal iallefall prøve å skrive litt mer ryddig og forståelig enn hva jeg har gjort til nå. For det har vært litt rotete og usammenhengende kanskje føler jeg.. Og da er det vel heller ikke lett å dra noe mening eller fornuft ut av det som står.. -My bad, sorry.

Iallefall, here goes.. Nå får dere som leser dette vite alt det ingen andre vet om meg.

Det første som står på lista i min lille svarte bok er; (etter den LAANGE 2 DO listen min)

«Jeg er lei av å selv føle meg som en taper på så mange områder i livet mitt. Og føle at jeg ikke håndterer megselv eller livet og omgivelsene mine. Jeg vil så gjerne være det som jeg selv definerer som en «vinner». men innser at jeg har store problemer på mange områder som må ryddes opp i, før jeg kan jobbe meg mot det målet.»

VENNER: På dette området føler jeg meg som en taper fordi:

Jeg har få eller ingen virkelige nære venner. Og min omgangskrets er noe skiftende, og i en del tilfeller overfladisk. Jeg er dårlig til å pleie vennskapet med de jeg anser som nære venner, fordi jeg mange ganger synes det er slitsomt å omgåes folk. Grunnen til dette tror jeg er at jeg hele tiden holder en «fasade» selv ovenfor disse. Jeg tror faktisk ikke det er noen som kjenner meg VIRKELIG, eller klarer å lese meg eller se igjennom den fasaden. Det er en fasade jeg holder både bevisst og ubevisst. Bevisst fordi jeg har ekstremt vanskelig for å slippe noen nære, og vise den virkelige meg, med alle mine feil og svakheter. Jeg prøver desperat å skjule mine problemer. Fordi jeg synes det er flaut. Jeg er redd for at de skal synes dårlig om meg, m.m Ubevisst fordi det er en adferd jeg har lært meg helt fra jeg var så gammel at jeg begynte å få noen nogenlunde bevisste og selvstendige tanker. Altså fra jeg var bitteliten av. Jeg kommer fra et virkelig dysfunksjonellt hjem, og mer eller mindre neglekt gjennom oppveksten. Jeg erkjenner jeg bærer på mye skam, skyldfølelse, dårlig samvittighet og en slags «frykt» som er blitt boende i meg, blitt en «del» av meg, med mere på grunn av det. Jeg har alltid prøvd å skjule de faktiske forholdene for naboer, skole, mine venner.. ja, alle.  I mitt hjem har man aldri snakket. Man har fortiet, fornektet, skjult, løyet, latt som ingenting vedrørende alt det fæle som skjedde og realitetene.

Konsekvensen er at jeg har tatt med meg den adferden gjennom hele livet. Og den har vel utartet seg etterhvert som «min verden» ble større enn hjemmets 4 vegger og sandkassen bak huset. Det ble jo stadig flere å «spille» for, lyve for, skjule for; Naboer. Lærere. Trenere. Venner. Andre foreldre, osv. jeg ville ikke at noen skulle vite. Og slik er det nå også. -Jeg vil ikke at noen skal vite. Om problemene mine. Det jeg føler som «galskap» som egentlig antakeligvis bare er fortvilelse og oppdemmede følelser, reaksjoner, tanker og hendelser som har preget meg. Så jeg føler meg som en taper i forhold til venner fordi jeg er dårlig til å holde på venner. Fordi jeg lyver «små-legner». Fordi jeg er en verdensmester på dårlige unnskyldninger for å dekke over min dårlige adferd, sosiale og praktiske problemer osv. Fordi jeg blir ansett som illojal til tider. Fordi jeg blir misforstått som egoistisk og ikke til å stole på, når det egentlig er mine latterlige reaksjoner for å skjule meg selv og det jeg sliter med. Fordi jeg fremstår som tidvis usosial. Fordi jeg virker ustadig.

Hva ØNSKER jeg at min situasjon skal være:

Jeg ønsker å være del av en sammensveiset vennegjeng. Å føle at jeg «tilhører». Jeg ønsker å ha nære venner, som virkelig BRYR seg om meg, og kjenner meg under «fasaden». Jeg ønsker at jeg ikke hadde denne «fasaden», at jeg fant ut selv også hvem jeg faktisk er for mine venner uten den. For det vet jeg faktisk ikke selv heller. Jeg ønsker jeg slapp å føle at jeg må skjule mine problemer og de delene av min personlighet som jeg skjuler. det vil si, det jeg selv anser for svakheter. Skulle ønske jeg var mer direkte og ærlig. At jeg ikke sa «ja» når svaret egentlig er «nei», for å siden skuffe, komme med dårlige unnskyldninger for å så late som ingenting og prøve å gjøre det godt igjen. Jeg skulle ønske jeg torte å være ærlig. Skulle ønske jeg slapp ha konstant dårlig samvittighet. Skulle ønske jeg kunne slutte å love løfter jeg ikke kan eller kommer til å holde.

(Gjør jeg det for jeg er redd for å ikke bli likt? Redd for å skuffe? Gir jeg løfter eller sier ting som jeg skulle ØNSKE for min egen del kunne bli realitet, men VET det ikke kan bli slik? Lurer jeg meg selv OG vennene mine? Vil jeg tilfredsstille, men kan ikke gjennomføre?????)

Skulle ønske jeg slapp å føle meg som en taper innerst inne. Jeg ønsker jeg kunne omgåes med venner og føle meg glad og rolig tvers igjennom og nyte øyeblikkene og tiden. Jeg ønsker jeg kunne slippe føle meg ille pga den dårlige adferden min til tider ovenfor venner. jeg ønsker å ha venner gjennom LANG tid. Jeg ønsker å oppleve ting med venner. Jeg ønsker å ha og få minner med venner. jeg ønsker å føle meg vel med megselv sammen med venner. jeg ønsker jeg ikke ble sliten av å være med venner. jeg ønsker meg venner som støtter meg. Jeg ønsker jeg var mer sosial. Jeg ønsker det var mer lystbetont å ha kontakt med venner. Jeg ønsker jeg var flinkere til  å snakke med venner.

Noe som jeg faktisk begynte å tenke på nå mens jeg skriver, og som kanskje er verdt merke seg… Er at jeg har ytterst få jente-venner. (kan man si jente og gutte venner i en alder av snart 30? ) Og jeg tror grunnen til at jeg føler det kan bli slitsomt medvenne-kontakt med de vennene jeg har… er fordi det er gutte-venner! (90%) Jeg har mange gutte-venner fordi jeg trives med gutter og deres ukompliserte måte og omgåes og være på. Fordi de stiller mindre spørsmål, og er ikke så nærgående som jente-venner. Det blir ikke like intimt, og jeg slipper å ha de så «tett innpå» som jente-venner gjerne blir. Dessuten har jeg vel ganske typisk «gutte-humor» og veldig mye den samme avslappede stilen. Kan bli temmelig lei av «jente-greier» som sminke, hår, sladder, betroelser, jente-humor og hele intimiteten. Men vet ikke om det er for jeg aldri har gitt det, eller TORT å gi det en sjans, selv om jeg tydeligvis lengter etter slike vennskap også. For gutter er mye enklere på alle sett. Og mye enklere å komme i kontakt med når man er pen, men allikevel jordnær og delvis litt «guttete».

MEN, det er jo selvfølgelig et stort MEN her… Det som BESTANDIG skjer, UTEN UNNTAK, er at gutta, de blir jo interesserte og også gjerne forelsket i meg. Hals over hode, med hjertet utenpå skjorta.. Men det blir IKKE jeg. Jeg vil være VENN. Plutselig blir mine spøker oppfattet som flørt, eller omtanke og omsorg oppfattet som flelser. Og da blir det KOMPLISERT. For siden de er mine venner, og jeg er blitt galde i de, så har jeg MEGET STORE problemer med å være direkte, ærlig og rett frem. Jeg unnviker og unngår. Later gjerne som ingenting, og fortsetter å være som før, men kanskje mer reservert på noen måter. Det fortsetter med at de ALLE gjør fremstøt, blir skuffede, lei seg, fornærmet når jeg f.eks ikke svarer på tlf osv. De begynner nesten å oppføre seg som kjærester. Da blir det for krevende, og jeg kommer med hvite løgner, isolerer meg og har det jeg anser for en dårlig adferd. Det ender med at jeg tilslutt kutter de ut, gjerne etter en del drama. Isolerer meg en periode og depper, og omgåes med andre. Så vennekretsen blir derfor litt skiftende. Jeg virkelig HATER at dette skjer. Jeg HATER å såre. Jeg HATER å måtte være så blodig direkte. For i mitt hode burde de ha fanget opp signalene mine FOR LENGE siden, at jeg er faktisk IKKE interessert. Jeg vil ha VENNSKAP. Men noen fatter det faktisk ikke, mens andre ignorerer det fullstendig, og «jakter» bare mer intensivt i håp om å vinne. En veldig god venn av meg (var iallefall) ble så totalt forelsket at han skulle skille seg, gå fra hus, kone og barn.. full pakke. Og vi hadde ikke RØRT hverandre engang! Max hilse-klem. Så gutta… de er ukompliserte og morsomme helt til de kommer til det stadiet. det er grusomt å knuse noen du virkelig bryr deg om og er glad i. Det er vondt å ikke gjengjelde følelser. Det er at par av grunnene til at jeg ikke klarer være direkte, det og at jeg tror jeg er redd for at om jeg faktisk ER det, så vil de «POFF» forsvinne, mislike meg, bli sinte eller noe. Samt at jeg tar på meg ansvaret for DERES følelser.

På grunn av at jeg kommer godt overens med gutta, på grunn av at gutta faller som fluer og blir forelska, plystrer, flørter, blir som hundevalper.. Så er det ikke like lett å komme inn på jentene bestandig. Skjønner jo det, om det faktisk er DERES typer, eller typen til venninna som glaner eller dårlig tilskjult får stjerne i øynene.. mange dømmer meg før det også. måler meg opp og ned og stempler meg som «farlig konkurranse» eller noe annet negativt som «overlegen», «selvgod» osv, før det har gått10 sekunder og jeg har rukket presentere meg enda.. Selv om jeg er langt fra selvgod eller overlegen, men faktisk passer på å IKKE gi de gutta oppmerksomhet som kan feiloppfattes og selv om jeg er ydmyk, jordnær og trivelig i oppførselen. Så de aller fleste jentene jeg treffer ser på meg med mistenksomhet og reservasjon, eller du har motsatsen. De som er såååå trivelige, men egentlig bare ønsker å oppnå noe. Som regel å komme innpå noen gutter, eller for å få noen slags oppmerksomhet.

Det var det jeg hadde å skrive nå om dette punktet. (kanskje kommer det mer senere..)