NB NB NB

-Lesere bør starte å lese fra første innlegg om «selvhjelps-blogging» for å fatte sammenhengen-

Jeg føler jeg kom ganske godt i agang med å skrive på punkt -1- så skal prøve å komme i gang punkt -2- av (hittil) -20- på listen min, i den lille svarte boken min.

Som jeg skrev i forrige innlegg, så har jeg ikke sovet et sekund i natt, og trettheten har begynt å sige på. Så jeg starter nå, så får jeg eventuellt redigere senere om jeg ikke føler jeg får avsluttet punkt -2-.

NB; jeg skrev ikke noe om «tiltak» i forrige post, så det kommer en redigering litt senere, hvor jeg skriver litt om tiltak jeg kanskje kan gjøre for å endre på situasjonen og oppnå hva jeg ønsker meg. Skal skrive det her på punkt -2- hvis jeg kommer så langt. 🙂

Here goes; Jeg føler meg som en taper i forhold til familien min fordi;

(litt familie bakgrunn først)

Jeg har en liten familie. Som består kun av meg, foreldrene mine og to yngre søsken. Eller… i virkeligheten er ikke familien min liten. Jeg har mange tanter, onkler, søskenbarn, besteforeldre (noen) på begge sider. Men familien min er som nevnt i forrige innlegg dysfunksjonell. Ikke bare familien (den jeg anser som «familien») men HELE fokkings slekta, er mer eller mindre skada. I hele min oppvekst har jeg fått ha minimal omgang med resten av slekten/familien. Og jeg kan egentlig ikke si at jeg kjenner noen av dem med særlig mye mer enn navn og utseende. Ja, noen gjør jeg ikke engang det.. At mine foreldre har snakket stygt om sine søsken og alle andre, mislikt dem og unngått dem, vært bitre osv. har nok preget meg.

 Begge mine foreldre var fyllt 18 med 1 og 3 mnd den dagen jeg ble født. Og de hadde vært sammen i nesten 4 mnd da jeg ble unnfanget. Og begge de to var BARN og på «rømmen» fra sine egne familier med vold, alkoholisme, incest og psykisk syke foreldre da de fant sammen. Trenger jeg si at det ble katastrofe?? Katastrofe er vel en underdrivelse, iallefall for min del som ble født inn i det der.. To ødelagte ungdommer med alt for mye bagasje, som ble dobbel når de møttes. Ingen steder  bo, ingen jobber, ingen familie å støtte seg til, ingen penger.. Og som ungdommer flest, gikk de gjennom det samme som mange ungdommer gjør når de skal vokse opp, erfare og bli voksne, bare kanskje i verre grad? Siden de var blitt avhengige av hverandre for de hadde samme type oppvekst og bakgrunn, og i tillegg et barn som gjorde at de holdt sammen. Istedet for å gå hver til sitt, dra erfaringer og få en ny og bedre start. -Med utdanning, nye og bedre forhold, jobber, leve ferdig ungdoms-livet… 

Det jeg vokste opp i var krangling, fyll og alkohol, vold og mishandel (til å begynne med mot hverandre), fester, sjalusi, utroskap, håp som blir til skuffelse og fortvilelse, drømmer som ble knust,  drama, fattigdom, mange, mange flyttelass med svart-sekker, utrygghet, ustabilitet.. Det ble jo ingen utdanning på dem, pga meg. Det ble strø-jobber og slit med økonomi. Og ikke lærte de av feilene i sitt forhold og kom seg videre, men tviholdt på hverandre, fastkjørt i det destruktive umodne sporet som de bare fortsatte å kjøre seg dypere og dypere fast i. (det gjør de på sett og vis fremdeles den dag i dag). Selvtilliten og selvbildene deres var mildt sagt under minus, ødelagte av hjemmene de kom fra. Og ble heller ikke bedre. De hadde jo på en måte «mistet» muligheten til å komme seg opp og frem og skape seg en bedre fremtid pga meg. Iallefall var det slik de tenkte, følte og oppfattet det. De hadde nok med å ødelegge hverandre og å komme seg igjennom dagene med tak over hodet og mat i magen.

De var ikke mange årene eldre da de satte barn nr 2 til verden, og gjorde egentlig situasjonen bare verre og mer fastlåst for seg selv, hvis man tenker i de baner. Min far skadet seg på en av disse «strø-jobbene».. uforsikret svart-arbeid selvfølgelig. Før han var fyllt 20. En skade han har slitt MYE med, og tilslutt ble uføretrygded for. Han var ute av stand til de fleste jobber og yrker allerede så ung. Og har kjempet mot helsevesenet, blitt feil-operert.. og ikke minst veeeldig bitter. Samfunnet var» I MOT DEM». Min mor var den som måtte forsørge oss, mens han skaffet penger på de måter han klarte, festet eller lot sin skam gå utover mor i fyll, vold, krangel og forsvinninger. Og de hadde ingen sted å henvende seg eller få hjelp. Ingen steder å sette oss ungene, så vi måtte jo bare leve gjennom kaoset.

 Smertene pga skaden,  skammen, bitterheten og den dårlige selvtillitten som ble dårligere av å måtte forsørges av kjæresten, forandret han allerede så ung, fra hva han KUNNE ha blitt.  Jeg var sikkert ikke mer enn 4 år da jeg «ble gammel nok» til at han tok dette utover også meg. Et minne jeg har er fra middagsbordet «dagen derpå» etter en fest med hans tvilsomme venner hjemme hos oss. Jeg ville ikke spise erter. Og han trykket munnen min full av erter og sa «du skal spise det opp, om jeg så skal TRYKKE det til helvete ned igjennom halsen på deg!» Så holdt han for munn og nese. Så jeg ikke fikk puste, gape eller tygge. Min mor bare så på. Sikkert for sliten til å engang reagere. Jeg ble en sjenert, reservert og tilbakeholden, skvetten og nervøs unge. Uten faste rutiner, og jeg husker naboene sa vi gikk for «lut og kaldt vann». Selv om jeg ikke forstod hva det betydde, så visste jeg instinktivt at det definitivt ikke var bra. Og jeg skammet meg. Ville ikke at noen skulle tenke slik om oss, om min mamma og pappa. Og prøvde å skjule det og beskytte dem på barns vis. Jeg merket skammen til foreldrene mine. Skammen ved å leve på sosialen. Skammen over alt egentlig.

Jeg kan vel si at vi var en slags «white trash» familie. Iallefall så nok  omgivelsene slik på oss. Vi flyttet og flyttet. Pga bråk med naboer. Ubetalte husleier osv osv osv. Mor kastet ut far. Far brøt inn døra og banket meg og mor. Far kastet ut mor.. det var et evig sirkus. Og jeg SKAMMET meg. Jeg fattet jo at slik skulle det jo ikke være?! Ingen andre unger hadde det slik. Husker jeg dagdrømte om at mine venners foreldre var mine foreldre. Og jeg hadde et enormt beskytterinstinkt ovenfor mitt yngre søsken, selv om jeg ikke var mye gamlere selv. Prøvde så godt jeg kunne å skåne, og tok bestandig verste støyten.

Jeg ble også en mester til å SPILLE, «lyve» og holde fasade, føle en SKAM jeg ikke forstod mye av før jeg ble eldre, og da var den allerede en del av meg. Skjule  hele situasjonen og smile som om alt var bra. Fordi det var det mor gjorde, og ba meg gjøre. Slik gikk årene. Når jeg var 11-12 hadde jeg fått et søsken til, og mor begynte på utdanning. Tok vidregående og høyskole. Hvilket betydde litt bedre kår. De fikk faktisk kjøpt en blokk leilighet i et mindre bra strøk. Selv om skuffene tøt over med inkassobrev av alle slag. Regningene ble ikke engang åpnet. Bare stappet vekk eller kastet. Mors utdanning gjorde far enda bitrere og at han følte seg ENDA mer mindreverdig og som en taper. Han hadde startet et firma som gikk virkelig konkurs på 80 tallet. Det eneste han oppnådde var masse gjeld og å forverre skaden etter å ha slitt helsa av seg for å prøve å få det til å gå. Så han følte vel at han var verdens største taper. Trygdet, uutdannet og forsørget hele sitt voksne liv. Så ting bedret seg ikke med årene. Mens jeg vokste opp i dette helvete på jord for et barn, ble jeg enten neglisjert fullstendig og overlatt til megselv, straffet og banket, eller jeg måtte være voksen og megle og trøste og ordne opp de to i mellom. Være en skulder å gråte på. Og jeg hadde knapt rukket nå puberteten så vidt  som 12 åring, før far gjorde sine første seksuelle fremstøt. Og jeg torde ikke si et ord til en sjel. Jeg visste vel heller ikke hvordan. Det jeg visste var at man skulle tie som faen, uansett hvor jævlig ting var. Late som ingenting. For det KUNNE jeg. Det var jeg dyktig til. Og det gjorde jeg. For å skåne søsken og familie. Tross alt ville jeg ikke at den skulle splittes. Vi var de eneste vi hadde. Og jeg visste at om mor gikk fra far, ville han enten drikke seg ihjel eller ta livet av seg.(det vet jeg den dag i dag) Og jeg kunne ikke ha min egen fars liv på samvittigheten. Tross alt var jeg glad i ham og følte medlidenhet og forståelse faktisk. desverre for sent,etter noen år, fikk jeg vite at han hadde gjort det samme til mitt yngre søsken også. Vi fortalte mor. hun trodde ikke på oss. Det ble aldri mer nevnt, snakket om eller gjort noe med. Alle lot som ingenting. Og livet gikk videre.

 Jeg var og er glup. Veldig smart faktisk. Kom meg gjennom skolen «på egenhånd» med toppkarakterer, dog med stort fravær.. jeg ville gjerne være «normal». Gli inn blant alle andre. Men husker hvor flaut det var når treneren hele tiden maste på meg, og til slutt stengte meg ute, for avgiftene aldri ble betalt. Og jeg verken ville, kunne eller fikk lov til å ha med meg venner hjem. Tror det skjedde et par ganger, men det var fryktelig vondt, at vennene så hvordan det var hjemme, og far skjelte meg ut, klappet til meg eller noe sånt i deres påsyn. -Venner fikk ikke lov å ringe på døren. ALDRI, under noen omstendighet. Og jeg hadde fått KLAR beskjed om å sørge for at det aldri skjedde. Ingen lett eller særlig morsom oppgave. For jeg ville jo gjerne ha venner og bli likt. Å fremstå som nogenlunde «normal». Venner fikk ikke lov å ringe hjem på telefon. Jeg fikk ikke vite vårt eget hus telefon nummer faktisk. Jeg fikk ikke ringe eller bruke telefonen. Den var til enhver tid sperret for utgående samtaler når de ikke var tilstede. Jeg fikk aldri penger. Og jeg måtte arve klær av mor. jeg fikk aldri feire bursdagen min, eller fikk gaver. Vi var heller aldri på ferie, besøk eller bortreist. Så det var litt kjipt etter sommerferiene. Så det hendte nok at jeg løy eller pyntet på sannheten om noen ting til venner. En gang ble jeg låst inne på rommet mitt og måtte banke på døren når jeg skulle på do (24 timer i døgnet foruten skole tid samt 10 min gå-tid til og fra skole) i over en måned. Jeg vet fremdeles ikke grunnen. Min egen mor sa at jeg er skylden i alt vondt som har hendt etter jeg ble født, for hadde det ikke vært for meg ville de hatt et så mye bedre liv. Slikt skader det en unge å høre gjennom oppveksten. I perioder sa hun at jeg ikke var hennes datter, og hun ikke var min mor. Så lenge som opp til 5-6 mnd i strekk. Da snakket ingen til meg. Jeg var en skygge i huset som ikke skulle sees, høres eller merkes. Jeg torde ikke spise meg mett engang, for jeg var redd for å være en belastning og utgift når vi hadde så dårlig råd, og jeg var så «mislikt» hjemme.

Når jeg ble eldre fikk jeg heller ikke lov til noe. Være ute, treffe venner, gutter, delta på ting.. Og når jeg var litt over 16 var de så lei av meg og lettet over at de i sine øyne kunne anse meg som gammel nok til å hive meg ut.

Voila! Der stod jeg på bar bakke og måtte klare meg selv. Vidregående klarte jeg ikke fullføre. Måtte jo jobbe.. og siden da har jeg vært «on my own». Dette var kort-versjonen om meg og min bakgrunn for å kunne forklare hvorfor jeg «føler meg som en taper i forhold til det som gjelder familie»

-jeg føler meg som en taper i forhold til det som gjelder familie fordi jeg i ettertid (en stund etter jeg «flyttet» ut) ikke har klart å bygge en ny relasjon med familien min, utifra et annet utgangspunkt når jeg ikke lengre bodde hjemme. Jeg føler meg som en taper fordi jeg ser all deres smerte og den kampen de har kjempet hele livet, og kan forstå hvorfor de har blitt som de har blitt, og hvorfor alt har blitt som det har blitt nå. men allikevel ikke klart å gjøre NOE for å lege familien min, og bringe den mer sammen. Selv om jeg klarer å SE og FORSTÅ, se betyr det ikke at jeg respekterer valgene og handlingene deres. Men jeg kan legge det bak meg. Tilgi. Gjøre det beste ut av det jeg kan gjøre. Jeg VET de er utrolig glade i meg, tross alle feil, og jeg i dem. men har allikevel ikke klart det. Jeg har bare sklidd vekk. Forsvunnet. jeg VET jeg kunne gjort en stor forskjell i deres liv, hjulpet dem, leget dem på noe vis.. men ikke gjort det. I årenes løp er det MYE jeg kunne ha gjort, men ikke gjort. Ved helt enkle ting kunne jeg løftet deres helse og selvtillit. jeg kunne bringt familien mer sammen for mine søskens skyld. Jeg kunne ha hjulpet oss til å bli noe som er nærmere den normale familien jeg lengtet etter som barn, selv om det nå er lenge etterpå. For de har også forandret seg mens årene har gått. Jeg skammer meg over å ha skammet meg så mye, og fremdeles skamme meg. jeg skammer meg for å kvie meg for å presentere de for den jeg har bodd sammen med i så mange år. Jeg skammer meg over å ha fortalt det lille jeg har gjort om de til noen. jeg føler meg som en taper for at jeg gjennom livet ikke har tatt bedre eller andre valg. jeg føler meg som en taper for jeg føler jeg har vært en del av alt det destruktive. jeg føler meg som en taper for jeg lar det prege meg den dag i dag, tross bedre viten. Jeg føler meg som en taper for jeg selv ikke har klart å etablere en sunn familie eller forhold. jeg føler meg som en taper som tar med meg det negative og destruktive. Kort sagt føler jeg meg en taper for jeg føler at jeg har sviktet familien min, og fremdeles svikter familien min. Mine foreldre har i ettertid prøvd å nå inn til meg. Jeg har unnveket, istedet for å ta i mot. Bare levd mitt eget liv som en egoist. Jeg har brent broer istedet for å bygge broer. jeg føler meg som en taper fordi jeg forstår men allikevel lar meg bli destruktiv og dysfunksjonell. Noe som igjen går utover andre. jeg føler meg som en taper som lar meg selv arve og bringe videre det dårlige.

Unnskyld mor og far og søsken. Unnskyld for at jeg ikke er eller har vært bedre. unnskyld for at jeg har sviktet og svikter. Jeg elsker dere.

Jeg skulle ha ønsket…

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å lindre deres indre demoner. Jeg skulle ønske jeg kunne betalt all gjelden deres. jeg skulle ønske jeg kunne sendt dere på ferie. Jeg skulle ønske jeg hadde blitt født senere. Jeg skulle ønske far aldr ble skadet da han prøvde å forsørge meg. Jeg skulle ønske dere kunne fått et bedre liv. Jeg skulle så inderlig, inderlig ønske jeg kunne gi dere lykke og indre fred. jeg skulle ønske jeg hadde tilbringt mer tid med dere. Jeg skulle ønske jeg var klokere og hadde mer innsikt når jeg var yngre. jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake. Jeg skulle ønske vi stod hverandre nærmere. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for dere. Jeg skulle ønske jeg kunne endre fortiden. Jeg skulle ønske dere var stolte av meg. Jeg skulle ønske jeg kunne gi dere ungdomstiden deres tilbake.

Mest av alt ønsker jeg bare å kunne gi dere en klem og føle at vi er i familie, og at VI iallefall er her for hverandre og er glade i hverandre.

*mine tanker om hva og hvordan får komme senere*

Føler meg tom og trøtt nå.