NB NB NB

-Lesere bør starte å lese fra første innlegg om «selvhjelps-blogging» for å fatte sammenhengen-

Jeg føler jeg kom ganske godt i agang med å skrive på punkt -1- så skal prøve å komme i gang punkt -2- av (hittil) -20- på listen min, i den lille svarte boken min.

Som jeg skrev i forrige innlegg, så har jeg ikke sovet et sekund i natt, og trettheten har begynt å sige på. Så jeg starter nå, så får jeg eventuellt redigere senere om jeg ikke føler jeg får avsluttet punkt -2-.

NB; jeg skrev ikke noe om «tiltak» i forrige post, så det kommer en redigering litt senere, hvor jeg skriver litt om tiltak jeg kanskje kan gjøre for å endre på situasjonen og oppnå hva jeg ønsker meg. Skal skrive det her på punkt -2- hvis jeg kommer så langt. 🙂

Here goes; Jeg føler meg som en taper i forhold til familien min fordi;

(litt familie bakgrunn først)

Jeg har en liten familie. Som består kun av meg, foreldrene mine og to yngre søsken. Eller… i virkeligheten er ikke familien min liten. Jeg har mange tanter, onkler, søskenbarn, besteforeldre (noen) på begge sider. Men familien min er som nevnt i forrige innlegg dysfunksjonell. Ikke bare familien (den jeg anser som «familien») men HELE fokkings slekta, er mer eller mindre skada. I hele min oppvekst har jeg fått ha minimal omgang med resten av slekten/familien. Og jeg kan egentlig ikke si at jeg kjenner noen av dem med særlig mye mer enn navn og utseende. Ja, noen gjør jeg ikke engang det.. At mine foreldre har snakket stygt om sine søsken og alle andre, mislikt dem og unngått dem, vært bitre osv. har nok preget meg.

 Begge mine foreldre var fyllt 18 med 1 og 3 mnd den dagen jeg ble født. Og de hadde vært sammen i nesten 4 mnd da jeg ble unnfanget. Og begge de to var BARN og på «rømmen» fra sine egne familier med vold, alkoholisme, incest og psykisk syke foreldre da de fant sammen. Trenger jeg si at det ble katastrofe?? Katastrofe er vel en underdrivelse, iallefall for min del som ble født inn i det der.. To ødelagte ungdommer med alt for mye bagasje, som ble dobbel når de møttes. Ingen steder  bo, ingen jobber, ingen familie å støtte seg til, ingen penger.. Og som ungdommer flest, gikk de gjennom det samme som mange ungdommer gjør når de skal vokse opp, erfare og bli voksne, bare kanskje i verre grad? Siden de var blitt avhengige av hverandre for de hadde samme type oppvekst og bakgrunn, og i tillegg et barn som gjorde at de holdt sammen. Istedet for å gå hver til sitt, dra erfaringer og få en ny og bedre start. -Med utdanning, nye og bedre forhold, jobber, leve ferdig ungdoms-livet… 

Det jeg vokste opp i var krangling, fyll og alkohol, vold og mishandel (til å begynne med mot hverandre), fester, sjalusi, utroskap, håp som blir til skuffelse og fortvilelse, drømmer som ble knust,  drama, fattigdom, mange, mange flyttelass med svart-sekker, utrygghet, ustabilitet.. Det ble jo ingen utdanning på dem, pga meg. Det ble strø-jobber og slit med økonomi. Og ikke lærte de av feilene i sitt forhold og kom seg videre, men tviholdt på hverandre, fastkjørt i det destruktive umodne sporet som de bare fortsatte å kjøre seg dypere og dypere fast i. (det gjør de på sett og vis fremdeles den dag i dag). Selvtilliten og selvbildene deres var mildt sagt under minus, ødelagte av hjemmene de kom fra. Og ble heller ikke bedre. De hadde jo på en måte «mistet» muligheten til å komme seg opp og frem og skape seg en bedre fremtid pga meg. Iallefall var det slik de tenkte, følte og oppfattet det. De hadde nok med å ødelegge hverandre og å komme seg igjennom dagene med tak over hodet og mat i magen.

De var ikke mange årene eldre da de satte barn nr 2 til verden, og gjorde egentlig situasjonen bare verre og mer fastlåst for seg selv, hvis man tenker i de baner. Min far skadet seg på en av disse «strø-jobbene».. uforsikret svart-arbeid selvfølgelig. Før han var fyllt 20. En skade han har slitt MYE med, og tilslutt ble uføretrygded for. Han var ute av stand til de fleste jobber og yrker allerede så ung. Og har kjempet mot helsevesenet, blitt feil-operert.. og ikke minst veeeldig bitter. Samfunnet var» I MOT DEM». Min mor var den som måtte forsørge oss, mens han skaffet penger på de måter han klarte, festet eller lot sin skam gå utover mor i fyll, vold, krangel og forsvinninger. Og de hadde ingen sted å henvende seg eller få hjelp. Ingen steder å sette oss ungene, så vi måtte jo bare leve gjennom kaoset.

 Smertene pga skaden,  skammen, bitterheten og den dårlige selvtillitten som ble dårligere av å måtte forsørges av kjæresten, forandret han allerede så ung, fra hva han KUNNE ha blitt.  Jeg var sikkert ikke mer enn 4 år da jeg «ble gammel nok» til at han tok dette utover også meg. Et minne jeg har er fra middagsbordet «dagen derpå» etter en fest med hans tvilsomme venner hjemme hos oss. Jeg ville ikke spise erter. Og han trykket munnen min full av erter og sa «du skal spise det opp, om jeg så skal TRYKKE det til helvete ned igjennom halsen på deg!» Så holdt han for munn og nese. Så jeg ikke fikk puste, gape eller tygge. Min mor bare så på. Sikkert for sliten til å engang reagere. Jeg ble en sjenert, reservert og tilbakeholden, skvetten og nervøs unge. Uten faste rutiner, og jeg husker naboene sa vi gikk for «lut og kaldt vann». Selv om jeg ikke forstod hva det betydde, så visste jeg instinktivt at det definitivt ikke var bra. Og jeg skammet meg. Ville ikke at noen skulle tenke slik om oss, om min mamma og pappa. Og prøvde å skjule det og beskytte dem på barns vis. Jeg merket skammen til foreldrene mine. Skammen ved å leve på sosialen. Skammen over alt egentlig.

Jeg kan vel si at vi var en slags «white trash» familie. Iallefall så nok  omgivelsene slik på oss. Vi flyttet og flyttet. Pga bråk med naboer. Ubetalte husleier osv osv osv. Mor kastet ut far. Far brøt inn døra og banket meg og mor. Far kastet ut mor.. det var et evig sirkus. Og jeg SKAMMET meg. Jeg fattet jo at slik skulle det jo ikke være?! Ingen andre unger hadde det slik. Husker jeg dagdrømte om at mine venners foreldre var mine foreldre. Og jeg hadde et enormt beskytterinstinkt ovenfor mitt yngre søsken, selv om jeg ikke var mye gamlere selv. Prøvde så godt jeg kunne å skåne, og tok bestandig verste støyten.

Jeg ble også en mester til å SPILLE, «lyve» og holde fasade, føle en SKAM jeg ikke forstod mye av før jeg ble eldre, og da var den allerede en del av meg. Skjule  hele situasjonen og smile som om alt var bra. Fordi det var det mor gjorde, og ba meg gjøre. Slik gikk årene. Når jeg var 11-12 hadde jeg fått et søsken til, og mor begynte på utdanning. Tok vidregående og høyskole. Hvilket betydde litt bedre kår. De fikk faktisk kjøpt en blokk leilighet i et mindre bra strøk. Selv om skuffene tøt over med inkassobrev av alle slag. Regningene ble ikke engang åpnet. Bare stappet vekk eller kastet. Mors utdanning gjorde far enda bitrere og at han følte seg ENDA mer mindreverdig og som en taper. Han hadde startet et firma som gikk virkelig konkurs på 80 tallet. Det eneste han oppnådde var masse gjeld og å forverre skaden etter å ha slitt helsa av seg for å prøve å få det til å gå. Så han følte vel at han var verdens største taper. Trygdet, uutdannet og forsørget hele sitt voksne liv. Så ting bedret seg ikke med årene. Mens jeg vokste opp i dette helvete på jord for et barn, ble jeg enten neglisjert fullstendig og overlatt til megselv, straffet og banket, eller jeg måtte være voksen og megle og trøste og ordne opp de to i mellom. Være en skulder å gråte på. Og jeg hadde knapt rukket nå puberteten så vidt  som 12 åring, før far gjorde sine første seksuelle fremstøt. Og jeg torde ikke si et ord til en sjel. Jeg visste vel heller ikke hvordan. Det jeg visste var at man skulle tie som faen, uansett hvor jævlig ting var. Late som ingenting. For det KUNNE jeg. Det var jeg dyktig til. Og det gjorde jeg. For å skåne søsken og familie. Tross alt ville jeg ikke at den skulle splittes. Vi var de eneste vi hadde. Og jeg visste at om mor gikk fra far, ville han enten drikke seg ihjel eller ta livet av seg.(det vet jeg den dag i dag) Og jeg kunne ikke ha min egen fars liv på samvittigheten. Tross alt var jeg glad i ham og følte medlidenhet og forståelse faktisk. desverre for sent,etter noen år, fikk jeg vite at han hadde gjort det samme til mitt yngre søsken også. Vi fortalte mor. hun trodde ikke på oss. Det ble aldri mer nevnt, snakket om eller gjort noe med. Alle lot som ingenting. Og livet gikk videre.

 Jeg var og er glup. Veldig smart faktisk. Kom meg gjennom skolen «på egenhånd» med toppkarakterer, dog med stort fravær.. jeg ville gjerne være «normal». Gli inn blant alle andre. Men husker hvor flaut det var når treneren hele tiden maste på meg, og til slutt stengte meg ute, for avgiftene aldri ble betalt. Og jeg verken ville, kunne eller fikk lov til å ha med meg venner hjem. Tror det skjedde et par ganger, men det var fryktelig vondt, at vennene så hvordan det var hjemme, og far skjelte meg ut, klappet til meg eller noe sånt i deres påsyn. -Venner fikk ikke lov å ringe på døren. ALDRI, under noen omstendighet. Og jeg hadde fått KLAR beskjed om å sørge for at det aldri skjedde. Ingen lett eller særlig morsom oppgave. For jeg ville jo gjerne ha venner og bli likt. Å fremstå som nogenlunde «normal». Venner fikk ikke lov å ringe hjem på telefon. Jeg fikk ikke vite vårt eget hus telefon nummer faktisk. Jeg fikk ikke ringe eller bruke telefonen. Den var til enhver tid sperret for utgående samtaler når de ikke var tilstede. Jeg fikk aldri penger. Og jeg måtte arve klær av mor. jeg fikk aldri feire bursdagen min, eller fikk gaver. Vi var heller aldri på ferie, besøk eller bortreist. Så det var litt kjipt etter sommerferiene. Så det hendte nok at jeg løy eller pyntet på sannheten om noen ting til venner. En gang ble jeg låst inne på rommet mitt og måtte banke på døren når jeg skulle på do (24 timer i døgnet foruten skole tid samt 10 min gå-tid til og fra skole) i over en måned. Jeg vet fremdeles ikke grunnen. Min egen mor sa at jeg er skylden i alt vondt som har hendt etter jeg ble født, for hadde det ikke vært for meg ville de hatt et så mye bedre liv. Slikt skader det en unge å høre gjennom oppveksten. I perioder sa hun at jeg ikke var hennes datter, og hun ikke var min mor. Så lenge som opp til 5-6 mnd i strekk. Da snakket ingen til meg. Jeg var en skygge i huset som ikke skulle sees, høres eller merkes. Jeg torde ikke spise meg mett engang, for jeg var redd for å være en belastning og utgift når vi hadde så dårlig råd, og jeg var så «mislikt» hjemme.

Når jeg ble eldre fikk jeg heller ikke lov til noe. Være ute, treffe venner, gutter, delta på ting.. Og når jeg var litt over 16 var de så lei av meg og lettet over at de i sine øyne kunne anse meg som gammel nok til å hive meg ut.

Voila! Der stod jeg på bar bakke og måtte klare meg selv. Vidregående klarte jeg ikke fullføre. Måtte jo jobbe.. og siden da har jeg vært «on my own». Dette var kort-versjonen om meg og min bakgrunn for å kunne forklare hvorfor jeg «føler meg som en taper i forhold til det som gjelder familie»

-jeg føler meg som en taper i forhold til det som gjelder familie fordi jeg i ettertid (en stund etter jeg «flyttet» ut) ikke har klart å bygge en ny relasjon med familien min, utifra et annet utgangspunkt når jeg ikke lengre bodde hjemme. Jeg føler meg som en taper fordi jeg ser all deres smerte og den kampen de har kjempet hele livet, og kan forstå hvorfor de har blitt som de har blitt, og hvorfor alt har blitt som det har blitt nå. men allikevel ikke klart å gjøre NOE for å lege familien min, og bringe den mer sammen. Selv om jeg klarer å SE og FORSTÅ, se betyr det ikke at jeg respekterer valgene og handlingene deres. Men jeg kan legge det bak meg. Tilgi. Gjøre det beste ut av det jeg kan gjøre. Jeg VET de er utrolig glade i meg, tross alle feil, og jeg i dem. men har allikevel ikke klart det. Jeg har bare sklidd vekk. Forsvunnet. jeg VET jeg kunne gjort en stor forskjell i deres liv, hjulpet dem, leget dem på noe vis.. men ikke gjort det. I årenes løp er det MYE jeg kunne ha gjort, men ikke gjort. Ved helt enkle ting kunne jeg løftet deres helse og selvtillit. jeg kunne bringt familien mer sammen for mine søskens skyld. Jeg kunne ha hjulpet oss til å bli noe som er nærmere den normale familien jeg lengtet etter som barn, selv om det nå er lenge etterpå. For de har også forandret seg mens årene har gått. Jeg skammer meg over å ha skammet meg så mye, og fremdeles skamme meg. jeg skammer meg for å kvie meg for å presentere de for den jeg har bodd sammen med i så mange år. Jeg skammer meg over å ha fortalt det lille jeg har gjort om de til noen. jeg føler meg som en taper for at jeg gjennom livet ikke har tatt bedre eller andre valg. jeg føler meg som en taper for jeg føler jeg har vært en del av alt det destruktive. jeg føler meg som en taper for jeg lar det prege meg den dag i dag, tross bedre viten. Jeg føler meg som en taper for jeg selv ikke har klart å etablere en sunn familie eller forhold. jeg føler meg som en taper som tar med meg det negative og destruktive. Kort sagt føler jeg meg en taper for jeg føler at jeg har sviktet familien min, og fremdeles svikter familien min. Mine foreldre har i ettertid prøvd å nå inn til meg. Jeg har unnveket, istedet for å ta i mot. Bare levd mitt eget liv som en egoist. Jeg har brent broer istedet for å bygge broer. jeg føler meg som en taper fordi jeg forstår men allikevel lar meg bli destruktiv og dysfunksjonell. Noe som igjen går utover andre. jeg føler meg som en taper som lar meg selv arve og bringe videre det dårlige.

Unnskyld mor og far og søsken. Unnskyld for at jeg ikke er eller har vært bedre. unnskyld for at jeg har sviktet og svikter. Jeg elsker dere.

Jeg skulle ha ønsket…

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å lindre deres indre demoner. Jeg skulle ønske jeg kunne betalt all gjelden deres. jeg skulle ønske jeg kunne sendt dere på ferie. Jeg skulle ønske jeg hadde blitt født senere. Jeg skulle ønske far aldr ble skadet da han prøvde å forsørge meg. Jeg skulle ønske dere kunne fått et bedre liv. Jeg skulle så inderlig, inderlig ønske jeg kunne gi dere lykke og indre fred. jeg skulle ønske jeg hadde tilbringt mer tid med dere. Jeg skulle ønske jeg var klokere og hadde mer innsikt når jeg var yngre. jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake. Jeg skulle ønske vi stod hverandre nærmere. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for dere. Jeg skulle ønske jeg kunne endre fortiden. Jeg skulle ønske dere var stolte av meg. Jeg skulle ønske jeg kunne gi dere ungdomstiden deres tilbake.

Mest av alt ønsker jeg bare å kunne gi dere en klem og føle at vi er i familie, og at VI iallefall er her for hverandre og er glade i hverandre.

*mine tanker om hva og hvordan får komme senere*

Føler meg tom og trøtt nå.

God morgen Blondies, og alle andre..

Nå har jeg ligget og vridd og vendt på meg i hele natt med hodet fullt av tanker uten å få sovet ett eneste minutt. Så nå gir jeg opp. Får heller legge meg nedpå når trøttheten overtar. Heller skrive litt om det som surrer i hodet, kanskje det hjelper. Derav den fancy tittelen «selvhjelps-blogging», for det er vel det man kan kalle det.

Før jeg la meg for å prøve å sove, skrev jeg en liste over en del av det som plager meg. Og tanken var å gå igjennom hvert av de punktene, og utrede det for meg selv (og de som ev. leser).

Hadde vært interessant med tilbakemeldinger på det som foregår i min crazye verden. kan jo ikke nekte for at jeg ofte lurer på om jeg er alene om å tenke, føle og ha det slik som jeg har det? Om noen kjenner seg igjen? Om noen har tips, råd og meninger? Om det er til hjelp eller inspirasjon for noen andre?

Så legg gjerne igjen en kommentar til meg. Samme hva det skulle være.

Jeg skal iallefall prøve å skrive litt mer ryddig og forståelig enn hva jeg har gjort til nå. For det har vært litt rotete og usammenhengende kanskje føler jeg.. Og da er det vel heller ikke lett å dra noe mening eller fornuft ut av det som står.. -My bad, sorry.

Iallefall, here goes.. Nå får dere som leser dette vite alt det ingen andre vet om meg.

Det første som står på lista i min lille svarte bok er; (etter den LAANGE 2 DO listen min)

«Jeg er lei av å selv føle meg som en taper på så mange områder i livet mitt. Og føle at jeg ikke håndterer megselv eller livet og omgivelsene mine. Jeg vil så gjerne være det som jeg selv definerer som en «vinner». men innser at jeg har store problemer på mange områder som må ryddes opp i, før jeg kan jobbe meg mot det målet.»

VENNER: På dette området føler jeg meg som en taper fordi:

Jeg har få eller ingen virkelige nære venner. Og min omgangskrets er noe skiftende, og i en del tilfeller overfladisk. Jeg er dårlig til å pleie vennskapet med de jeg anser som nære venner, fordi jeg mange ganger synes det er slitsomt å omgåes folk. Grunnen til dette tror jeg er at jeg hele tiden holder en «fasade» selv ovenfor disse. Jeg tror faktisk ikke det er noen som kjenner meg VIRKELIG, eller klarer å lese meg eller se igjennom den fasaden. Det er en fasade jeg holder både bevisst og ubevisst. Bevisst fordi jeg har ekstremt vanskelig for å slippe noen nære, og vise den virkelige meg, med alle mine feil og svakheter. Jeg prøver desperat å skjule mine problemer. Fordi jeg synes det er flaut. Jeg er redd for at de skal synes dårlig om meg, m.m Ubevisst fordi det er en adferd jeg har lært meg helt fra jeg var så gammel at jeg begynte å få noen nogenlunde bevisste og selvstendige tanker. Altså fra jeg var bitteliten av. Jeg kommer fra et virkelig dysfunksjonellt hjem, og mer eller mindre neglekt gjennom oppveksten. Jeg erkjenner jeg bærer på mye skam, skyldfølelse, dårlig samvittighet og en slags «frykt» som er blitt boende i meg, blitt en «del» av meg, med mere på grunn av det. Jeg har alltid prøvd å skjule de faktiske forholdene for naboer, skole, mine venner.. ja, alle.  I mitt hjem har man aldri snakket. Man har fortiet, fornektet, skjult, løyet, latt som ingenting vedrørende alt det fæle som skjedde og realitetene.

Konsekvensen er at jeg har tatt med meg den adferden gjennom hele livet. Og den har vel utartet seg etterhvert som «min verden» ble større enn hjemmets 4 vegger og sandkassen bak huset. Det ble jo stadig flere å «spille» for, lyve for, skjule for; Naboer. Lærere. Trenere. Venner. Andre foreldre, osv. jeg ville ikke at noen skulle vite. Og slik er det nå også. -Jeg vil ikke at noen skal vite. Om problemene mine. Det jeg føler som «galskap» som egentlig antakeligvis bare er fortvilelse og oppdemmede følelser, reaksjoner, tanker og hendelser som har preget meg. Så jeg føler meg som en taper i forhold til venner fordi jeg er dårlig til å holde på venner. Fordi jeg lyver «små-legner». Fordi jeg er en verdensmester på dårlige unnskyldninger for å dekke over min dårlige adferd, sosiale og praktiske problemer osv. Fordi jeg blir ansett som illojal til tider. Fordi jeg blir misforstått som egoistisk og ikke til å stole på, når det egentlig er mine latterlige reaksjoner for å skjule meg selv og det jeg sliter med. Fordi jeg fremstår som tidvis usosial. Fordi jeg virker ustadig.

Hva ØNSKER jeg at min situasjon skal være:

Jeg ønsker å være del av en sammensveiset vennegjeng. Å føle at jeg «tilhører». Jeg ønsker å ha nære venner, som virkelig BRYR seg om meg, og kjenner meg under «fasaden». Jeg ønsker at jeg ikke hadde denne «fasaden», at jeg fant ut selv også hvem jeg faktisk er for mine venner uten den. For det vet jeg faktisk ikke selv heller. Jeg ønsker jeg slapp å føle at jeg må skjule mine problemer og de delene av min personlighet som jeg skjuler. det vil si, det jeg selv anser for svakheter. Skulle ønske jeg var mer direkte og ærlig. At jeg ikke sa «ja» når svaret egentlig er «nei», for å siden skuffe, komme med dårlige unnskyldninger for å så late som ingenting og prøve å gjøre det godt igjen. Jeg skulle ønske jeg torte å være ærlig. Skulle ønske jeg slapp ha konstant dårlig samvittighet. Skulle ønske jeg kunne slutte å love løfter jeg ikke kan eller kommer til å holde.

(Gjør jeg det for jeg er redd for å ikke bli likt? Redd for å skuffe? Gir jeg løfter eller sier ting som jeg skulle ØNSKE for min egen del kunne bli realitet, men VET det ikke kan bli slik? Lurer jeg meg selv OG vennene mine? Vil jeg tilfredsstille, men kan ikke gjennomføre?????)

Skulle ønske jeg slapp å føle meg som en taper innerst inne. Jeg ønsker jeg kunne omgåes med venner og føle meg glad og rolig tvers igjennom og nyte øyeblikkene og tiden. Jeg ønsker jeg kunne slippe føle meg ille pga den dårlige adferden min til tider ovenfor venner. jeg ønsker å ha venner gjennom LANG tid. Jeg ønsker å oppleve ting med venner. Jeg ønsker å ha og få minner med venner. jeg ønsker å føle meg vel med megselv sammen med venner. jeg ønsker jeg ikke ble sliten av å være med venner. jeg ønsker meg venner som støtter meg. Jeg ønsker jeg var mer sosial. Jeg ønsker det var mer lystbetont å ha kontakt med venner. Jeg ønsker jeg var flinkere til  å snakke med venner.

Noe som jeg faktisk begynte å tenke på nå mens jeg skriver, og som kanskje er verdt merke seg… Er at jeg har ytterst få jente-venner. (kan man si jente og gutte venner i en alder av snart 30? ) Og jeg tror grunnen til at jeg føler det kan bli slitsomt medvenne-kontakt med de vennene jeg har… er fordi det er gutte-venner! (90%) Jeg har mange gutte-venner fordi jeg trives med gutter og deres ukompliserte måte og omgåes og være på. Fordi de stiller mindre spørsmål, og er ikke så nærgående som jente-venner. Det blir ikke like intimt, og jeg slipper å ha de så «tett innpå» som jente-venner gjerne blir. Dessuten har jeg vel ganske typisk «gutte-humor» og veldig mye den samme avslappede stilen. Kan bli temmelig lei av «jente-greier» som sminke, hår, sladder, betroelser, jente-humor og hele intimiteten. Men vet ikke om det er for jeg aldri har gitt det, eller TORT å gi det en sjans, selv om jeg tydeligvis lengter etter slike vennskap også. For gutter er mye enklere på alle sett. Og mye enklere å komme i kontakt med når man er pen, men allikevel jordnær og delvis litt «guttete».

MEN, det er jo selvfølgelig et stort MEN her… Det som BESTANDIG skjer, UTEN UNNTAK, er at gutta, de blir jo interesserte og også gjerne forelsket i meg. Hals over hode, med hjertet utenpå skjorta.. Men det blir IKKE jeg. Jeg vil være VENN. Plutselig blir mine spøker oppfattet som flørt, eller omtanke og omsorg oppfattet som flelser. Og da blir det KOMPLISERT. For siden de er mine venner, og jeg er blitt galde i de, så har jeg MEGET STORE problemer med å være direkte, ærlig og rett frem. Jeg unnviker og unngår. Later gjerne som ingenting, og fortsetter å være som før, men kanskje mer reservert på noen måter. Det fortsetter med at de ALLE gjør fremstøt, blir skuffede, lei seg, fornærmet når jeg f.eks ikke svarer på tlf osv. De begynner nesten å oppføre seg som kjærester. Da blir det for krevende, og jeg kommer med hvite løgner, isolerer meg og har det jeg anser for en dårlig adferd. Det ender med at jeg tilslutt kutter de ut, gjerne etter en del drama. Isolerer meg en periode og depper, og omgåes med andre. Så vennekretsen blir derfor litt skiftende. Jeg virkelig HATER at dette skjer. Jeg HATER å såre. Jeg HATER å måtte være så blodig direkte. For i mitt hode burde de ha fanget opp signalene mine FOR LENGE siden, at jeg er faktisk IKKE interessert. Jeg vil ha VENNSKAP. Men noen fatter det faktisk ikke, mens andre ignorerer det fullstendig, og «jakter» bare mer intensivt i håp om å vinne. En veldig god venn av meg (var iallefall) ble så totalt forelsket at han skulle skille seg, gå fra hus, kone og barn.. full pakke. Og vi hadde ikke RØRT hverandre engang! Max hilse-klem. Så gutta… de er ukompliserte og morsomme helt til de kommer til det stadiet. det er grusomt å knuse noen du virkelig bryr deg om og er glad i. Det er vondt å ikke gjengjelde følelser. Det er at par av grunnene til at jeg ikke klarer være direkte, det og at jeg tror jeg er redd for at om jeg faktisk ER det, så vil de «POFF» forsvinne, mislike meg, bli sinte eller noe. Samt at jeg tar på meg ansvaret for DERES følelser.

På grunn av at jeg kommer godt overens med gutta, på grunn av at gutta faller som fluer og blir forelska, plystrer, flørter, blir som hundevalper.. Så er det ikke like lett å komme inn på jentene bestandig. Skjønner jo det, om det faktisk er DERES typer, eller typen til venninna som glaner eller dårlig tilskjult får stjerne i øynene.. mange dømmer meg før det også. måler meg opp og ned og stempler meg som «farlig konkurranse» eller noe annet negativt som «overlegen», «selvgod» osv, før det har gått10 sekunder og jeg har rukket presentere meg enda.. Selv om jeg er langt fra selvgod eller overlegen, men faktisk passer på å IKKE gi de gutta oppmerksomhet som kan feiloppfattes og selv om jeg er ydmyk, jordnær og trivelig i oppførselen. Så de aller fleste jentene jeg treffer ser på meg med mistenksomhet og reservasjon, eller du har motsatsen. De som er såååå trivelige, men egentlig bare ønsker å oppnå noe. Som regel å komme innpå noen gutter, eller for å få noen slags oppmerksomhet.

Det var det jeg hadde å skrive nå om dette punktet. (kanskje kommer det mer senere..)

Siden jeg startet å skrive litt i denne bloggen, så har det vært mye negativt. For meg så har det fungert litt som en anonym utblåsning av usammenhengende, vonde tanker. Du vet, de «gale» tankene man ikke forteller til noen. ikke engang de nærmeste. Og hvorvidt mine tanker skulle interessere noen, det vet jeg ikke.. Men det hjelper i blant å skrive det ned.

Leste igjennom noen av mine egne poster nettopp. Og det kan jo nesten virke som jeg er en stakkarslig, deprimert, dysfunksjonell person. Jeg FØLER meg veldig ofte slik. men i hverdagen så fungerer det jo tilsynelatende bra. De fleste ville vel aldri drømt om hva jeg går og tenker inni meg. Det er vel heller slik at mange skulle ønske de hadde mitt liv. Utseendet er bra, jeg kan få den mann jeg vil, interessant, spennende og godt betalt jobb. Vel HADDE det. Nå pga omstrukturering så er jeg på utkikk etter ny. Men har ikke problemer med å få stillinger. Spørsmålet er hvilken jobb jeg ønsker å ta. jeg reiser mye. Omgåes kjente og spennende mennesker.. har gode venner.. osv osv.

Men allikevel føler jeg meg så jævla ensom. Og som jeg har skrevet tidligere «gal». Selv om alt ligger til rette for at jeg skulle hatt et fantastisk liv, så er jeg allikevel tom, likegyldig, ensom, forvirret, tidvis deprimert.. Hadde jeg sett megselv utenifra, så tror jeg jeg ville ha påpekt flere ting jeg kunne gjort selv for å komme meg ut av den situsjonen. Endret på alt det som gjør meg ulykkelig. Det er ikke det at jeg ikke vet hva som plager meg og trykker meg ned. problemet er at jeg ikke KLARER å gjøre noe med det. jeg finner ikke energien. Klarer ikke fokusere. Klarer ikke konsentrere meg. jeg har vanskeligheter med å gjøre noe. gjøre NOE SOM HELST. Selv de hverdagslige tingene, som er en selvfølge. jeg føler meg som kaos. Og alt i livet mitt føles som kaos, samme hva slags «perfekt» yte omverdenen ser.

Sannheten er at jeg føler jeg faller sammen. jeg klarer ikke håndtere meg selv, eller mitt eget liv. Selv å sette på en klesvask føles vanskelig og tungt. Det er vanskelig å ta en dusj, pusse tennene, kle på seg klær.. Det eneste jeg vil er å ligge i sengen og sove. Klarer ikke aktivere meg. Klarer ikke fått gjort de viktige tingene engang. Som papirer som må leveres. Åpne post osv.

Når jeg først er sosial er det et skuespill. Og etterpå er jeg bare helt TAPPET. Og jeg lager bare problemer for megselv ved å være så apatisk. Problemer som trykker meg enda lengre ned igjen. Legen har henvist meg til psykolog. men jeg har ikke engang klart å ta meg sammen nok til å ringe å bestille time..

Hva hjelper det om alt det overfladiske er og kan bli så bra, når man føler seg slik innvendig? jeg føler meg DØD. Som en zoombie. Jeg er en skygge av meg selv. Knapt nok det. Jeg er ikke den jeg vil og ønsker å være. Kjenner ikke meg selv.

I kveld skal jeg på date, med en av norges store idrettshelter.. som er hjemme på ferie nå. Prøver å konsentrere meg, planlegge hva jeg skal ha på osv.. Men tankene kretser rundt helt andre ting. Jobb, økonomi, bekymringer, bekymringer, bekymringer…. klarer ikke helt å glede meg. Aller mest har jeg lyst til å ta et glass vin å gå til sengs. Eller innta noe oppkvikkende som ikke selges over disk. :-S Kort sagt, jeg har bare lyst til å glemme meg selv og mine bekymringer og problemer for en stund.

Det verste er at det er ikke SÅ store problemer, men jeg bekymrer meg allikevel. Klarer ikke slutte med det før det er ute av verden…. Gleder meg til lønningsdag.. det blir 132.000 etter skatt… sweet!

Vel, får se hva som skjer i kveld. Det blir garantert en av de to, nevnt ovenfor. Enten disser jeg daten min, og legger meg. Eller jeg går ut og party’er.. Det ene er egentlig like ille som det andre.

Kanskje jeg rett og slett skal begynne med Yoga og meditasjon?

Hva skal dere gjøre Blondies??

jepps, jeg er tilbake, etter et lite fravær her. Så mye har skjedd at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det får komme litt etter litt.

Føler meg bra psykisk, har en ganske bra periode.. det går litt opp og ned. Mye av grunnen til at jeg blir deppa er at jeg isolerer meg har jeg funnet ut. Jeg føler meg så mye bedre når jeg tvinger meg selv til å være sosial. Så prøver på det..

Avdelingen min på jobb legges ned, så nå må jeg ut å søke nye jobb. That Suck’s.. men samtidig er det kanskje åning for forandring og nye og spennende muligheter? Har tenkt en del på hva vil jeg VIRKELIG gjøre.. For nå har jeg muligheten.

Det er slutt mellom meg og kjæresten. Han har vært utro. Jeg fatter ikke hvorfor, for han elsker meg virkelig høyt! Men jeg vet vel innerst inne at selv om det ikke finnes noen unnskyldning for utroskap, så er det nok delvis min skyld også. Dessuten har jeg ikke vært noen engel selv… Merkelig, det hele går liksom ikke nevneverdig inn på meg. Føler meg bare distansert til hele situasjonen.

Iallefall, nå skal jeg ta en dusj.. organisere meg og rydde litt. Ta sol, trene, spise, male… TENKE..

Ha en flotters dag alle vakre blondiser til vi bolgges igjen 😉